Historien om en terrasse.

Det var en gang en gjeng unge mennesker som bodde i en gammel og møllspist bygård et sted rett bak hagen til Kongen. De satt utallige sene kvelder på terrassen i den slitne bygården og diskuterte ubrukelige emner som der og da føltes utrolig interessante. Alkoholforbruket var høyt, og flaskeføringen bratt. Timene ble små og samtalene tilsynelatende dypere og dypere, helt til sommersolen sakte men sikkert steg opp over hustakene og minnet de unge lovende på at selv de trenger søvn i blant. Det var så lyst, så uskyldig, så bekymringsløst. Men som så mange andre ting, kan intet vare evig.

Det ble stadig mørkere og kaldere. Pleddene kom frem, og turene ut på terrassen ble færre og kortere. En gang i september var det slutt. Uteplassen ble stående urørt og tom. Den første høststormen endte opp med å brekke den store og beskyttende parasollen og knuse det som var igjen av lysestaker og melduggede plaststoler. Høsten var et faktum. De unge menneskene som en gang hadde delt så mye, forsvant inn i leilighetene sine og tok fatt på hverdagen, med kun et vagt minne om sommeren som gikk så fort.

Det ble vinter, og terrassen begynte å dekkes av snø. Alle sommerens lykkelige minner og synder ble skjult av et teppe av uskyldighet. De eneste sporene etter folk var på toppen av trappen, der røyksugne ungdommer tok seg et drag i ny og ne, når promillen og nikotinsuget tok overhånd en sen lørdagskveld. Resten av tiden lå terrassen urørt, som et øde landskap midt i storbyen, glemt av alle og ensom i sin stillhet.

Sakte men sikkert begynte solen å snu. Snøen forsvant, og etter en lang vinter begynte terrassen å kjenne på noen stakkarslige varmende solstråler igjen. Det mugne treverket begynte å tørke, og bygårdens ungdommer begynte så smått å våkne fra vinterdvalen. En rolig ettermiddag i april, i det ene hjørnet av bakgården der solen skinner lengst, satt det plutselig folk igjen. De nøt solen, og de gamle rosa murveggene beskyttet mot den sure vårvinden. Et håp om sommer og nye, lyse og varme kvelder var innen rekkevidde. Solen steg stadig høyere på himmelen, og vips hadde det gått et helt år. Plutselig var gode venner, pils og noen toner fra et kjøkkenvindu alt som skulle til for å vekke liv i den gamle terrassen igjen.

Det er dette vi lever for i vinterkulda. Håpet om at solen skal dukke frem og varme opp vårt gjemmested igjen. Det er her vi lever, her vi knytter bånd og her vi skaper historie. I dag snur solen, og vi vender nesen mot tider der vi igjen kan prate piss og sitte utendørs til solen står opp.



GOD JUL!